Vigdis og Asbjørn kjøpte en leilighet i Piemonte men ...

Vigdis og Asbjørn hadde i årevis drømt om å kjøpe et hus i Piemonte. De hadde vært der på ferie mange ganger og besøkt forskjellige steder. Lidenskapen deres for vin førte dem til de ulike vingårdene spredt rundt i området. Liguria var heller ikke langt unna, og selv om de av og til satt i bilkø på vei hjem, nøt de ofte fine dager ved sjøen i Laigueglia og Alassio.

De hadde en spesiell forkjærlighet for Laigueglia med sine gylne strender, smale brosteinsgater og mindre kaos.

Og barna! Selv om de hadde møtt andre barn på samme alder, hadde de fortsatt lyst til å dra fra landsbyen der foreldrene pleide å leie, for å utforske andre steder, sole seg på stranden og svømme.

Laigueglia om vinteren

Selv om de tilbrakte flere somre i Piemonte, dro de dit også i påsken eller oftere i høstferien når naturen malte Langhe-området med magiske farger.

Da barna var blitt voksne, oppdaget Vigdis og Asbjørn et annet område i Piemonte – Monferrato. Dette området var kanskje mindre kjent enn Langhe, men det var rikt på små landsbyer og vingårder.

De ble forelsket i Vignale, en liten landsby kjent for vinproduksjon og den årlige internasjonale dansefestivalen som har blitt arrangert der siden 1978. Festivalen utspiller seg mellom ulike arrangementer i perioden juni til november og tiltrekker seg artister fra hele verden.

Prisene på eiendommer var lavere i Monferrato enn i Langhe-området, og fra Vignale var Genova og havet bare en times kjøretur unna på motorveien.

Vignale Monferrato

Etter noen år med sommer- og høstferie i den lille bygda, og etter å ha blitt godt kjent med området, bestemte de seg for at tiden var inne for å skaffe seg et eget sted å tilbringe ferien – og kanskje mesteparten av året når de snart skulle bli pensjonister.

De søkte og fikk tak i Codice Fiscale (personnummer), åpnet en konto i den lokale filialen til en stor italiensk bank og begynte å lete på noen av de mest kjente italienske nettsidene for eiendomssalg.

Etter å ha sett på noen få annonser, snublet Vigdis og Asbjørn over en som virket svært interessant. Det var en nylig renovert leilighet med utsikt over de omkringliggende åsene, beliggende i et historisk boligkompleks med park og svømmebasseng. Selv om prisen var litt høyere enn deres budsjett, passet størrelsen og planløsningen perfekt til deres ønsker. De ringte telefonnummeret som sto i annonsen og avtalte en visning. Møtet skulle finne sted med eiendomsmegleren i området der eiendommen lå. På den avtalte dagen og stedet møtte de en ung, smilende mann i dress og slips. Han presenterte seg som Fabio, eiendomsmegler fra et kjent meglerfirma.

Selv om han ikke behersket engelsk godt, var det likevel ikke vanskelig å forstå hverandre, da Vigdis og Asbjørn hadde en viss forståelse for italiensk.

Etter å ha signert visningsarket (Foglio di Visita), fulgte han dem for å se på leiligheten.

Leiligheten var tom. Megleren forklarte at den tilhørte en kjøpmann fra Milano som tidligere hadde tilbrakt helger der og brukt den som base for sin virksomhet med gullsmeder i nærliggende Valenza – den italienske byen med den rikeste og mest konsoliderte tradisjonen innen gullsmed- og smykkesektoren.

Gullsmede loboratorie i Valenza

Leiligheten var i god stand, romslig og lys, med en fortryllende utsikt. Parken var stor og hadde en velholdt plen. Det dråpeformede bassenget var omgitt av flate steiner, noe som nesten ga det utseendet til en naturlig dam. Vigdis og Asbjørn følte at de hadde funnet drømmeleiligheten. Eiendomsmegleren informerte dem om alle tilleggskostnader og avgifter knyttet til et eventuelt kjøp. Han fortalte også at det var en annen interessert kjøper. Denne personen skulle komme fra Vercelli, den europeiske hovedstaden for risdyrking, for å se leiligheten for andre gang i helgen.

Lucedio (Vercelli) blant rismarkene

Paret skulle reise hjem om noen dager og var bekymret for å gå glipp av denne muligheten. Selv om prisen, sammen med tilleggskostnadene, lå utenfor budsjettet, bestemte de seg likevel for å prøve å kjøpe leiligheten. De hadde leid mange leiligheter i Piemonte og visste at lignende boliger var sjelden å finne. Derfor ringte de morgenen etter til Fabio og sa at de var villige til å kjøpe til en litt lavere pris enn det som stod i annonsen. Noen timer senere møtte de megleren, som hadde med seg kjøpstilbudsskjemaet og mottok en sjekk som depositum. Alt gikk bra. Selgeren godtok det lavere tilbudet, og etter to dager undertegnet partene den foreløpige kjøpsavtalen. Ekteparet kunne ikke tro at det var sant – drømmen deres gikk i oppfyllelse.

Høstferien var nettopp over, og de var tilbake på jobb i Norge. Skjøtet og eiendomsoverdragelsen var berammet til uken før jul. De skulle tilbringe julen i sin nye leilighet, og barn og barnebarn skulle komme på besøk.

En gledelig jul gikk forbi, og så kom 27. desember – en solskinnsdag. En av de dagene i Italia når du merker at selv i julen kan det kjennes som vår.

Hele familien hadde vært ute på tur. Barnebarna lo og spiste is da gruppen returnerte hjem. Så snart de kom inn, hørte de intercomen som ringte. “Hvem kan det være?” utbrøt Asbjørn lattermildt, “en nabo som vil smake pinnekjøtt og kålrabi?”

Nei, det var ikke en nabo nysgjerrig på norske mattradisjoner. Det var postmannen. “Kan du være så snill å komme ned? Det er et rekommandert brev til deg,” ropte han på italiensk. «Condominio Bellavista» var navnet på avsenderen. “Vi har nettopp blitt eiere, og vi får velkomstbrev fra sameiet!” tenkte han og smilte. Han åpnet brevet mens han gikk mot kommoden for å hente lesebriller. Teksten var på italiensk. Han kunne sikkert skjønne det meste etter så mange år med ferie i Italia, men han forsto ikke tittelen «Diffida ad adempiere». Han skjønte ikke 100%, men det sto tydelig skrevet at de ble bedt om å betale fellesutgifter for inneværende og foregående år, innen 30 dager etter mottak av brevet. “Hva? Drakk de for mye i julen?” lo han. “Vi har vært eiere i 2 uker! Det må være en feil".

Dagen etter tok Asbjørn kontakt med megleren som hadde håndtert hele prosessen. Han ønsket en forklaring på situasjonen. Fabio, megleren, virket litt opprørt i telefonen, som om han befant seg i en ubehagelig situasjon.

Fabio ba Asbjørn om å ta et bilde av brevet og sende det som en melding. Etter å ha undersøkt saken, kunne de konstatere at det ikke var noen feil. Den gamle eieren hadde imidlertid ikke betalt fellesutgiftene verken for inneværende eller foregående år. Sameiet hadde midlertidig fritatt bostyreren fra å ta rettslige skritt mot den gamle eieren, etter hans anmodning. Den gamle eieren hevdet at han var i økonomiske vanskeligheter og var villig til å betale gjelden i avdrag. Situasjonen hadde dratt ut, og ingen løsning var funnet før den gamle eieren endelig solgte leiligheten.

Historien kunne fortsette med alle dens personlige og virkelige implikasjoner, men vi stopper her og lar dere forestille dere Vigdis og Asbjørns sinnstilstand.

Nå retter vi søkelyset mot fakta og juridiske aspekter.

Ifølge italiensk lov er den nye eieren, i tilfelle den forrige eieren er insolvent, pålagt å betale fellesutgiftene for inneværende og foregående år. Den nye eieren har deretter rett til å kreve betaling fra den gamle eieren eller ta rettslige skritt mot ham.

Men hvem har ansvaret for å sikre at de gamle fellesutgiftene er betalt før eiendomssalget avsluttes? Selv om det ikke finnes en presis lovbestemmelse, gir en kjennelse fra en italiensk domstol klarhet. Den fastslår at det kun er eieren av eiendommen som kan be bostyreren om en attestering av sameiets utgifter og betalinger. Alle andre, inkludert kjøper og megler, har ikke rett til å be om dette dokumentet fra bostyreren.

Selv om loven ikke spesifikt pålegger meglere å verifisere statusen for betaling av sameieutgifter, er det vanlig praksis for erfarne eiendomsmeglere å be selgeren om å fremskaffe og vise dette dokumentet før avtaleinngåelse. Hvis mekleren ikke gjør dette, anses handlingen ikke som uaktsomhet i henhold til loven.

Vigdis og Asbjørn endte opp med å betale de ubetalte fellesutgiftene. Dessverre kunne de ikke saksøke eiendomsmegleren for uaktsomhet, og nå prøver de fortsatt å få tilbake pengene fra den tidligere eieren gjennom rettssystemet.

Her er to viktige lærdommer fra denne historien:

1. Fellesutgifter i sameier: Når vi vurderer å kjøpe en eiendom som er en del av et sameie, bør vi være forsiktige. Før vi signerer en «Contratto Preliminare» (foreløpig kontrakt) eller «compromesso», må vi forsikre oss om at fellesutgiftene for inneværende og foregående år er betalt av selgeren. Alternativt kan vi inkludere en klausul i den foreløpige kontrakten som gir notaren ansvar for å sjekke dokumentasjonen før den endelige overdragelsen.

2. Profesjonell hjelp: Spesielt for utlendinger kan det være svært nyttig å søke råd fra konsulenter, jurister og advokater som er kjent med området, språket, reglene og markedet. Men under kontraktsfasen er det lurt å involvere en autorisert og erfaren eiendomsmegler. Denne personen kan hjelpe med utformingen av kjøpstilbudet og sikre at alt går riktig for seg.

Husk også at i Italia krever loven at en notar er involvert i hvert eiendomssalg. Notaren og den autoriserte eiendomsmegleren er de to personene som garanterer at transaksjonen er juridisk korrekt og uten uavklarte forhold.

Når du velger en eiendomsmegler, bør du besøke kontoret deres, bli kjent med teamet, sjekke at de har lisens og er registrert hos handelskammeret.

Vi kommer til å utforske temaet «eiendomsmegler» mer i en annen post. Her finner du lenken hvor du kan sjekke om en eiendomsmegler er registrert i foretaksregisteret